Orðabanki íslenskrar málstöðvar
          

Leit
Orðasöfn
Um orðabankann
Hafðu samband

   
Innskráning
Hér er að finna allar skráðar upplýsingar um hugtakið.
Úr orðasafninu Upplýsingafræði    
[sænska] bastard script sk.
[s.e.] bastard script
[hollenska] bastaard schrift hk.
[sh.] bastard stijl kk.
[sh.] lettre bâtarde kv.

[sérsvið] script, manuscripten
[skilgr.] Bastarda (of bâtarde) of bastaardschrift was een benaming die in de 14de en 15de eeuw gebruikt werd voor een schriftsoort die een tussentype was van de littera textualis en de littera cursiva. Sedert de nomenclatuur van Lieftinck wordt gebruikt spreekt men van littera hybrida.
[skýr.] Het ‘bastarda’ type werd over gans Europa gebruikt maar was het meest populair in de Bourgondische Nederlanden en Frankrijk. - Op het moment dat de drukkers de fakkel overnamen van de kopiisten werd de ‘bastarda’ dikwijls gebruikt als model voor drukletters. Een gekend voorbeeld hiervan is de ‘Schwabacher’ die in Duitsland afgeleid werd van een Duitse bastarda schrijfletter en gebruikt werd tussen 1483 en 1540. - Gutenberg koos voor zijn Bijbel een textura of littera textualis.
[aths.] De typische kenmerken van dit schrift waren: de gesloten a geen lussen aan lange letters de f en de lange s steken uit onder de regels.
[franska] écriture bâtard kv.

[sérsvið] script, manuscrits
[skilgr.] Bâtarde désigne plusieurs formes d’écriture latine généralement issues d’un compromis entre deux types d’écriture, l’un plus ou moins rigide et formel, l’autre étant plus fluide et relâché, très souvent une cursive. On ajoute donc au terme de bâtarde un adjectif de nationalité ou d’origine qui sert à en préciser le sens : bâtarde anglaise, bâtarde flamande, bâtarde française.
[aths.] Caractéristiques: L’angle d’attaque de la plume est de 20 degrés, et la lettre elle-même est inclinée de 25 degrés par rapport à la verticale. Le corps (hauteur de la lettre minuscule de base) est de sept becs de plume de hauteur, et la largeur de cinq. La bâtarde est divisée en cinq formes principales : Grosse bâtarde. Utilisée pour les titres. Bâtarde moyenne. Utilisée pour les sous-titres. Petite bâtarde, ou bâtarde posée. Elle exige attention et simplicité. Bâtarde coulée. Préférée des gens de cour, pour sa netteté, elle se lie « de pied en tête » : la base des jambages est arrondie, au contraire de la petite bâtarde. Elle n’utilise qu’un type de lettre, ignorant la distinction entre initiales, médianes et finales Bâtarde de manuscrits latins. Utilisée pour les manuscrits retranscrits du latin, des capitales romaines dorées et ornées remplacent les majuscules.
[þýska] Bastardschrift kv.
[sh.] Bastarda

[sérsvið] Schrift, Manuskripten
[skilgr.] Die Bastarda ist eine spätmittelalterliche kursive Schriftart, die als Buchschrift in Handschriften gebräuchlich war und auch in Kanzleien verwendet wurde. Sie gehört zur Gruppe der gotischen Schriften und ist die häufigste aller mittelalterlichen Schriftarten. Ihren von „Bastard“ abgeleiteten Namen hat sie erhalten, weil sie eine „unechte“ Buchschrift ist, die auch Merkmale einer Geschäftsschrift aufweist. Von manchen Paläographen wird sie Hybrida genannt. Als Mischform ist sie gleichsam die Frucht einer Kreuzung verschiedener Arten: Sie verbindet die Kursivität der Geschäftsschrift mit Elementen der nichtkursiven, kalligraphisch gestalteten Buchschrift Textura (Textualis).
[skýr.] In Deutschland hatte sich nach der Karolingischen Minuskel (9.–12. Jahrhundert) eine Schriftform durchgesetzt, die an die gotische Kursive (ab dem 14. Jahrhundert) – eine im alltäglichen Gebrauch stehende Kursivform der Gotischen Schrift (ab dem 12. Jahrhundert) – anknüpfte. Diese Entwicklung führte der Nürnberger Schreibmeister Johann Neudörffer (1497–1563) fort, der auch maßgeblich an der Schöpfung der Fraktur beteiligt gewesen war. In seinem Schreibbuch „Eine gute Ordnung und kurze unterricht …“ (Nürnberg, 1538) schuf er eine Stileinheit der Buchstaben der deutschen Schreibschriften – genauer deutschen Kurrentschriften – die lange erhalten blieb. Mit Ausbreitung des Schulwesens seit dem 16. Jahrhundert wurde das Lesen und Schreiben Gemeingut immer breiterer Schichten.
[aths.] Im Lauf des 14. Jahrhunderts wurde die Bastarda als Kanzleischrift entwickelt. Sie entstand aus dem Bedürfnis nach einer einerseits flüssig schreibbaren, andererseits aber auch ästhetischen Ansprüchen genügenden Schrift für Dokumente. Im späten 14. Jahrhundert drang sie in die Handschriftenproduktion ein und setzte sich dort schnell durch. Als Buch- und Geschäftsschrift fand sie in einer Vielzahl von teils regional gehäuft auftretenden, teils auf einzelne Zentren beschränkten Ausprägungen weiteste Verbreitung. Im 15. Jahrhundert dominierte sie das gesamte Schriftwesen. Nach der Einführung des Buchdrucks bildete sie auch die Vorlage für Drucktypen. Wegen der Vielfalt ihrer Erscheinungsformen wird oft der Plural verwendet; man spricht von „den Bastarden“.
[enska] bastard type no.
[sh.] lettre bâtarde no.
[sh.] bastarda no.

[sérsvið] script, manuscript
[skilgr.] Bastarda (or bastard or lettre bâtarde in French) was a blackletter script used in France, the Burgundian Netherlands and Germany during the 14th and 15th centuries. The Burgundian variant of script can be seen as the court script of the Dukes of Burgundy and was used to produce some of the most magnificent manuscripts of the 15th century.
[skýr.] The early printers produced regional versions in type which were used especially to print texts in the vernacular languages, more rarely for Latin texts. The earliest bastarda type was produced by Gutenberg in 1454/1455. The main variety was the one used in France, which was also found in Geneva, Antwerp and London. Another local variety was found in the Netherlands; Caxton's first types were a rather poor copy of this. The French lettre bâtarde passed out of use by the mid-16th century but the German variety developed into the national Fraktur type which remained in use until the mid-twentieth century.
[aths.] British typeface designer Jonathan Barnbrook has designed a contemporary interpretation titled Bastard.
[norskt bókmál] bastardskrift sk.

[sérsvið] script, manuskripter
[skilgr.] En type lettskriving (fljótaskrift) ble populær i det 17. århundre, men det så ut en lang tid som settletur-skrivning. I det 18. århundre, ble skriveferdigheter mer generell og snart ble håndskrifterne mer annerledes og mye mer variert. Ved midten av det 19. århundre ble de kvitt af de raske skrivende og i stedet var den hurtige hånden (snarhönd) taget opp, begge basert på en viktig hånd som er faktisk opprinnelig latinsk.
[skýr.] Skrivingen er opprinnelig gotisk og ble brukt i Frankrike og Tyskland i det 14. og 15. århundre, spredt til Skandinavia i det 17. århundre, andre typer lettskriving er instant hånd (snarhönd).
[íslenska] fljótaskrift kv.
[sh.] bastarðaletur hk.
[sh.] bastarður kk.

[sérsvið] skrifletur
[skilgr.] Ein tegund léttiskriftar, fljótaskrift, varð vinsæl á 17. öld en bar lengi merki settletursins. Á 18. öld varð skriftarkunnátta almennari og um leið urðu rithendur margvíslegri. Um miðja 19. öld lagðist fljótaskriftin af en við tók snarhönd sem er í raun gömul latnesk léttiskrift. Nýlega urðu enn önnur skil í skriftarsögunni því að upp úr 1980 var tekin upp ítölsk skrift eða formskrift sem kennd er í skólum nú til dags.
[skýr.] Skrifleturgerðin er upprunalega gotnesk og var notuð í Frakklandi og Þýskalandi á 14. og 15. öld, breiddist út til Norðurlanda á 17. öld, aðrar tegundir léttiskriftar (léttaskriftar), snarhönd, tók síðan við.
[dæmi] Nokkur dæmi úr Ritmálssafni HÍ um settletur: ... settletur eða settaskrift hafa Íslendingar lengi nefnt skrifletur. ... að hinar fyrstu leturmyndir, er menn skáru í tré hér á landi, hefði án alls efa verið gjörðar eftir hinu gotneska settletri, munkaletrinu. ... að rita þrjár hendur: fljótaskrift, settletur og latínuhönd. --- Ögmundur Helgason ritar eftirfarandi texta um Eiginhandarrit Hallgríms Péturssonar að Passíusálmunum: 'Letur eða stafagerð handritsins er - sem á flestöllum íslenskum handritum fyrr á öldum - að langmestum hluta af gotneskum toga. Þar er um að ræða svokallaða fljótaskrift, en einnig bregður fyrir settletri, meðal annars í öllum fyrirsögnum. Bókstafi sem ættaðir eru úr latínuletri má þó sjá víða, eins og við er að búast, einkum í settleturstextum.'
[aths.] Síðfljótaskrift: Bréf dagsett 2. júní 1738 (úr bréfabók, AM 996 4to), skrifað á pappír af Jóni Ólafssyni Grunnvíkingi, skrifara og aðstoðarmanni Árna Magnússonar handritasafnara. Í rammanum stendur eftirfarandi: Eg vona þú sende mi(er) pe(n)gana f(yrir) þ(at) í haust. Með nútímastafsetningu stendur: Ég vona þú sendir mér peningana fyrir það í haust. Með tímanum úreltust bækur sökum breytinga á letri og stafsetningu eins og eftirfarandi spássíugrein úr handriti af Ólafs sögu helga (Perg. 4to nr. 4) gefur til kynna: Ég vildi ég kynni að lesa þessa bók ... Greinilegt er að viðkomandi er skrifandi og læs en þó ekki á skrift bókarinnar sem er frá miðri 14. öld heldur á skrift samtíma síns nokkrum öldum síðar.
[danska] bastardskrift sk.

[sérsvið] script, manuskripter
[skilgr.] En type let skrift, hurtigt skrivet, blev populær i det 17. århundrede, men lignede for lang tid skrifttypen 'settletur', som den bliver kaldt pa islendska. I det 18. århundrede blev skrivefærdigheder mere generel og snart blev typerne af håndskrifterne flere og flere og varierede mere. Ved midten af ​​det 19. århundrede aflagdes bastardskrift (fljótaskrift), men i stellet tog øver en hånd som er faktisk er basered på en latinsk skrivestil, såkaldt snarhönd på islandsk, d.v.s. en slags hurtigskrift.
[skýr.] Skrifttypen er oprindelig gotisk og blev brugt i Frankrig og Tyskland i det 14. og 15. århundrede, senere togs den op i Skandinavien i det 17. århundrede, andre typer af skrivning er léttiskrift (léttaskrift), d.v.s. en letskrift, instant hånd.
Leita aftur